Tonje Li
Text on Follow the lost Jockey
TENDER EDGES
by Joakim Tischendorf
Collage is a child of modern reality. The modern, as it emerged during the Enlightenment, is a work of scissors and glue. Kant’s epistemology, Linnaeus’s taxonomy, and Diderot’s encyclopedia all express the same tendency: the phenomena of the world are cut out of their relations and understood separately, pasted into stable showcases and alphabetical lists for observation and analysis. Mackerel and seaweed now find themselves misplaced in separate realms, while seaweed and seeing are easily pasted together on the same page. The modern condition is to abandon religious pretensions of wholeness and instead surrender to detailed studies of fragments.
This method is solidified in photography, where time and space are documented in a patchwork of developed fragments. The Victorian photo albums, with their cut-out portraits and romantically glued compositions, must therefore be understood as a worldview—an expression of an atomized reality where an ever-growing collection of isolated phenomena, a two-dimensional wunderkammer, documents a world now merely assumed to hold together. That assumption continues in photography’s evolution into film: if I flip through the album fast enough, the world appears alive.
The modern world, then, is already a collage by the time early modernism lifts cutting and pasting out of the bourgeois living room and into serious art. What is new in Picasso’s and Braque’s collages is not the juxtaposition of disparate objects, but the emphasis on the seams between phenomena. The Victorian album’s assumption of coherence is ridiculed in collages that seem more concerned with the discord between things than with the things themselves. In the modernists’ hands, the seams of the fragile modern worldview become inflamed fissures.
In René Magritte’s work, the rifts between the world’s phenomena are so obvious that they no longer even need to be shown. This is the ultimate collage: the jockey lost in a stage forest of oversized toy trees in The Lost Jockey is so absurdly misplaced that he might as well be painted directly onto the canvas. If I flip the pages quickly, the world becomes a tragic joke. But by following the lost rider into the logic of collage, Tonje Li’s photographs seem to find something other than the frantic cutting rhythm of the modern world. Rather than depicting directionless riders, the objects in Li’s images appear purposeful—as if they wish to escape their wunderkammer, protesting against photography’s encyclopedic frames.
The light that settles over a sweater, the roots stretching across a mattress, the cable groping toward a socket, or the drop clinging to black plastic—these are not documentations of separate phenomena, nor ironic juxtapositions of unrelated objects. They are images of the very relationships between them. In Li’s work, the seams between the world’s phenomena are not inflamed wounds but tender edges that grow together—if I don’t flip too fast. If I look long enough, nothing is out of place.
SÅRKANTER
av Joakim Tischendorf
Collage er et barn av den moderne virkeligheten. Det moderne, slik det skapes i opplysningstiden, er et stykke arbeid med saks og lim. Kants epistemologi, Linnés taksonomi og Diderots encyklopedi er alle uttrykk for den samme tendensen: verdens fenomener klippes ut av sine relasjoner og forstås separat, limt inn i stabile montre og alfabetiske lister, til observasjon og analyse. Makrell og tang er nå malplassert i hvert sitt rike, mens tang og tanke uten videre limes inn på samme oppslagside. Det moderne er å gi opp religiøse pretensjoner om helhet, og heller hengi seg til detaljstudier av utsnitt.
Denne metoden befestes i fotografiet, der tid og rom dokumenteres i et lappeteppe av fremkalte utsnitt. De viktorianske fotoalbumene, med sine utklippede portretter og romantisk sammenlimte komposisjoner, må derfor forstås som en verdensanskuelse, et uttrykk for en atomisert virkelighet der en stadig voksende samling av enkeltstående fenomener, et todimensjonalt wunderkammer, dokumenterer en verden som nå bare antas å henge sammen. Antagelsen følger fotomediets utvikling til film: blar jeg fort nok gjennom fotoalbumet, virker verden levende.
Den moderne verden er altså allerede en collage når den tidlige modernismen løfter klipping og liming ut av den borgerlige stuen og over i den seriøse kunsten. Det nye i Picassos og Braques collager er derfor ikke at aparte objekter sammenstilles, men at skjøtene mellom fenomenene fremheves. Det viktorianske fotoalbumets antagelse om sammenheng blir gjort til latter i collager som ser ut til å være mer opptatt av misforholdet mellom tingene enn tingene selv. I modernistenes hender blir skjøtene i det skjøre moderne verdensbildet betente revner.
Hos Rene Magritte er revnene mellom verdens fenomener så opplagte at de ikke engang behøver å vises. Det er den ultimate collagen: rytteren fortapt i en teaterskog av forvokste barneleker i The lost jockey er så latterlig malplassert at han like gjerne kan males rett på lerretet. Blar jeg fort nok, er verden en tragisk vits. Men ved å følge den villfarne rytteren inn i collagens logikk, ser Tonje Lis fotografier ut til å finne noe annet enn den moderne verdens frenetiske klipperytme. Snarere enn å fremvise retningsløse ryttere, har objektene i Lis bilder noe målrettet over seg, som om de vil ut av sine wunderkamre, i protest mot fotografiets encyklopediske rammer.
Lyset som legger seg over en genser, røttene som strekker seg over en madrass, kabelen som famler mot et støpsel, eller dråpen som klamrer seg til sort plastikk; dette er ikke dokumentasjon av separate fenomener, og heller ikke ironiske sammenstillinger av aparte objekter. Det er bilder av selve relasjonen mellom dem. Hos Li er skjøtene mellom verdens fenomener ikke betente revner, men ømme sårkanter som gror sammen, hvis jeg ikke blar for fort. Ser jeg lenge nok, vil ingenting være malplassert.